"Kvinners stemme i det offentlige rom" var temaet for årets nettverkssamling for kvinner, som hadde det største deltakertallet siden oppstarten. Teolog og kommentator i Vårt Land, Åste Dokka, og journalist Camilla Bjørheim var invitert for å belyse emnet.
– Denne dagen er til for fellesskap, inspirasjon og støtte. Vi som er her er forskjellige, men har likevel noe til felles, innledet Silje Barkved Fossan og Ine Linn Martinsen samlingen, som passende var lagt til 8. mars.
Det er biskop Anne Lise Ådnøy som inviterer til nettverkssamlingene. Hun minnet teologene om formødre som Hildegard av Bingen, Birgitta av Vadstena og Jeanne d’Arc, alle tydelige kristne ledere som har satt dype spor.
– Det finnes tråder fra vår religion inn i alle frigjøringsbevegelser. Den internasjonale bønnedagen for kvinner fantes før 8. mars ble kvinnedag, påpekte biskopen.
– Hvorfor skal vi ytre oss?
Åste Dokka startet med å spørre: Hvorfor skal kvinner tale i det offentlige rom? Hvorfor skal vi ikke tie? Nå får vi lov til å snakke, men hvorfor gjør vi det ikke mer?
– Jeg ser for meg den offentlige samtalen som et bord vi sitter rundt. Kulturen som finnes rundt det bordet kan være enten fiendtlig eller vennligsinnet, og den legger føringer hvor hvordan samtalen foregår. Men den kulturen finnes også inni oss og bestemmer om vi i det hele tatt skal vurdere å ytre oss.
Dokka gikk gjennom ulike typer argumenter for hvorfor kvinner skal ytre seg i offentligheten:
Den komplementariske tenkningen forutsetter at kvinner og menn har ulike egenskaper, og at begges stemmer må fram og utfylle hverandre i et demokrati. Men en slik tankegang ender sjelden i kvinners favør, og fører gjerne til et hierarki med mannen øverst.
Likestillings-tenkningen forutsetter at kvinner og menn er like og er en politisk villet utvikling. Men den kan usynliggjøre kategorier og ulikheter som også fører til diskriminering. Hvorfor er det viktig å ansette en kvinnelig leder hvis menn og kvinner er helt like?
Feministteologiens svar er at kvinners unike erfaringer er grunnen til at kvinner skal snakke i offentligheten. Kvinners erfaringer bør komme mer fram og er relevante for offentligheten.
Kritikken mot denne typen argumentasjon er at erfaringer fra den kvinnelige sfære vil være begrenset, siden all erfaring er knyttet til det spesifikke individet som erfarer. "Kvinners erfaringer" er ikke ensartet, og det blir også oppfattet ulikt rundt om i verden hva det innebærer å være kvinne.
– Å tale i offentligheten i egenskap av "å være en kvinne" er både reduktivt og fastlåsende. Jeg har lyst å snakke i offentligheten fordi jeg har noe på hjertet – på linje med alle andre mennesker, ikke som kvinne, sa Dokka.
– En viktig ting vi alle kan gjøre er å heie kvinner fram og skape gode samtalerom. Vi kan hjelpe de unge kvinnene i ungdomsklubben til å holde andakt og stå fram, oppfordret Åste Dokka.
Kvinner uttaler seg sjeldnere
Journalist i Stavanger Aftenblad Camilla Bjørheim, oppfordret forsamlingen av kvinner til å ta telefonen når media ringer og våge å stå fram.
– Det hender ofte at kvinner svarer journalisten "dette kan jeg ikke så mye om, ring heller kollegaen min", som gjerne er en mann. Det svarer sjelden menn. Kvinner har det også travelt, de sier at det ikke passer å snakke eller er usikre på om de har lov å uttale seg. Det svarer også sjelden menn, som gjerne svarer både på ferie og fra skiheisen, fortalte Bjørheim.
Kvinner sier nei til å uttale seg i media oftere enn menn, noe som også fører til at de blir sjeldnere spurt i en travel mediehverdag. De siste ti årene har andelen kvinnelige kilder i norske medier kun steget med to prosentpoeng, fra 31 til 33 prosent. Bjørheim gikk gjennom forklaringer som både handler om strukturer i media selv, i samfunnet og årsaker som ligger hos kvinnene som svarer nei til å stille til intervju. Høy terskel for å heve stemmen, men også redsel for såkalte nett-troll kan være noen av grunnene.
– Jeg har forståelse for at det ikke alltid er mest fristende å svare ja og velge å være synlig. Det er heller ikke alltid at media spør etter solskinnshistoriene når vi ringer. Men vi ønsker å samarbeide med kildene våre. Det verste som kan skje for kirken er at den blir irrelevant og at ingen bryr seg om det som skjer der, minnet hun om.
Bjørheim hadde også noen råd til hva en prest skal gjøre når media ringer:
- For det første: Svar! Vær kort og konsis, gjerne spisset – snakker du i overskrifter blir du hørt.
- Hvis du er usikker eller ikke har så mye intervjuerfaring: Be om å få ringe tilbake når du har summet deg litt. Si ifra til journalisten hvis du ikke har blitt intervjuet før.
- Til slutt: Be om sitatsjekk, slik at du kan se at du blir sitert riktig.
– Kjekt å se så mange her
Pensjonist Marit Kartveit var en av de som var på nettverkssamlingen for første gang. Hun var den første kvinnen som fikk stilling som sokneprest i Stavanger og gledet seg over å se det gode oppmøtet på nettverkssamlingen.
– Det var så kjekt å komme hit og se at det blir flere og flere kvinner som er prester! fortalte Kartveit.
– At kvinner som er prester deltar i den offentlige samtalen er med på å utvide perspektivet og tar vare på mangfoldet i samfunnet. Kvinner har erfaringer fra mange felt, kanskje flere enn de fleste menn, det gjør at vi kan stå trygt i oss selv når vi uttaler oss.